Professorer i Norge

Professorer i Norge

Professor er den høyeste stillingstittelen ved universitetene og høgskolene, og i 2022 var det 4 600 professorer ved norske universiteter og høgskoler. Det er to veier for å bli professor i Norge. Enten kan man søke på et ledig professorat, eller man kan få stillingen gjennom å søke opprykk fra førsteamanuensis til professor. For å innfri kvalifikasjonskravet til professor kreves det «doktorgrad innen relevant fagområde, eller kompetanse på tilsvarende nivå dokumentert, enten ved vitenskapelig arbeid eller kunstnerisk arbeid av samme omfang og kvalitet, utdanningsfaglig kompetanse, norskferdigheter på nivå B2 og vesentlige bidrag til forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå, i samsvar med internasjonale eller nasjonale standarder innen fagområdet»[1]. Krav til norskferdigheter er nytt i 2024.

I 2001 var professorene gjennomsnittlig 55 år gamle, før gjennomsnittsalderen økte til 56 år i 2007 og 57 år i 2011. I 2013 gikk gjennomsnittsalderen ned til 56 år, og har holdt seg der de siste ti årene. Blant 424 nye professorer i 2022, det vil her si personer som er registrert med professorstilling for første gang i Forskerpersonalregisteret, var gjennomsnittsalderen 51 år. Det er sannsynlig at noen av professorene som er rekruttert fra utlandet, var professorer der de kom fra. Holder vi personer med utenlandsk doktorgrad utenfor, finner vi at nye professorer med en doktorgrad fra Norge har brukt om lag 13 år fra de disputerte til de ble professor.

I 1961 var det 214 professorer ved de norske universitetene, og i 1993 hadde antallet økt til 1 700. Ordningen med professoropprykk ble innført i 1993[2], og figur 9 viser tydelig hvordan antall professorer har vokst kraftig etter dette.

Figur 1 Antall professorer ved norske universiteter og høgskoler etter fagområde. 1961–2022.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Antall professorer har økt mest innenfor samfunnsvitenskap

I 1961 var 30 prosent av professoratene innenfor humaniora, 10 prosent innenfor samfunnsvitenskap, 37 prosent innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi (MNT-fag) og 23 prosent innenfor medisin og helsefag. Tretti år senere, i 1991, var 18 prosent av professoratene i humaniora, 20 prosent i samfunnsvitenskap og 38 prosent innenfor MNT-fagene. Medisin og helsefag hadde 19 prosent av professorene, og de siste 8 prosentene var innenfor landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisi n. Statistikkgrunnlaget for universitets- og høgskolesektoren var i 1991 utvidet til å omfatte landets universiteter, vitenskapelige høgskoler og distriktshøgskoler, mot kun universitetene i Bergen, Oslo og Trondheim i 1961.

I 2022 var andelen professorer innenfor humaniora og kunstfag fremdeles 18 prosent, mens andelen i samfunnsvitenskap hadde økt til 36 prosent. Andelen innenfor MNT-fagene var på 29 prosent, og har gått betydelig ned de siste 30 årene. Medisin og helsefag hadde 16 prosent av professorene i 2022, mens kun 1 prosent av professorene var innenfor landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin . Den store veksten i antall professorer har medført en dreining fra MNT-fagene og over i samfunnsvitenskap. Vi ser en femdobling av antall professorer innenfor samfunnsvitenskap mellom 1991 og 2022. 

Professorandelen går ned ved de eldste universitetene

Flere av de statlige høgskolene har oppnådd universitetsstatus etter 2005; Universitetet i Stavanger i 2005, Universitetet i Agder i 2008, Universitetet i Nordland, senere Nord Universitet i 2011 og OsloMet og Universitetet i Sørøst-Norge i 2018. Forut for at de tidligere høgskolene søkte om å bli universiteter, fant det sted en oppbygging i førstestillingskompetansen blant de ansatte ved disse institusjonene, og antall professorer økte. Professorstillinger er viktige for å drifte doktorgradsutdanningene og drive forskningen ved de nye universitetene, og veksten i antall professorer har fortsatt også etter at institusjonene ble universiteter, se figur 2. Samtidig ser vi at andelen professorårsverk i forhold til det faglige personalet, ekskl. stipendiater, har gått ned ved både Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, NMBU og NTNU mellom 2007 og 2022, slik at forskjellen i professorandel ved gamle og nye universiteter nå er mindre enn tidligere.

Figur 2 Professorandel¹ ved norske universiteter². 2007-2023.

¹ Professorandel er beregnet ved å dele antall årsverk i professorstilling, inkludert professor II, på antall faglige årsverk ekskl. stipendiater.

² Figuren tar utgangspunkt i institusjoner som var universitet i 2023, og følger disse bakover i tid. Innfusjonerte enheter er inkludert i figuren.

Kilde: DBG

Nedgangen i andel professorer har sammenheng med at de som oppnådde professorkompetanse på 1990- og 2000-tallet nå begynner å gå av med pensjon. Pensjonistene erstattes av yngre førsteamanuenser, som må kvalifisere seg til professor.

Mange eldre professorer innenfor medisin og helsefag

I 2022 var det flest professorer innenfor samfunnsvitenskap, og svært mange av disse, spesielt mennene, var 60 år eller eldre. Det er mange menn i aldersgruppen 60 år og over blant professorene i alle fagområder, men medisin og helsefag og MNT-fagene, som her inkluderer landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin, skiller seg ut med en spesielt høy andel menn i denne aldersgruppen. Blant kvinnene er derimot flertallet av professorene i aldersgruppen 50–59 år, med unntak av medisin og helsefag, hvor det er like mange kvinnelige professorer over 60 år som det er mannlige.

Figur 3 viser hvordan professorene i 2022 fordeler seg etter aldersgruppe, fagområde og kjønn.

Figur 3 Aldersfordeling for professorer etter fagområde og kjønn. 2022.

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Innen 2032 vil nær 40 prosent av dagens professorer gå av med pensjon, ettersom de er i aldersgruppen 60 år og over. En like stor andel av professorene er i aldersgruppen 50 til 59 år. Blant førsteamanuensene er nær 15 prosent 60 år eller eldre, mens 26 prosent er mellom 50 og 59 år og 40 prosent er mellom 40 og 49 år.

Det vil bli behov for å rekruttere flere nye professorer, samt førsteamanuenser som opparbeider seg professorkompetanse, hvis institusjonene ønsker å opprettholde antallet professorer og FoU-aktiviteten knyttet til professorstillingene. Både de nye universitetene og flere av høgskolene har satset på å bygge opp forskningskompetansen sin de senere årene, og har økt professorandelen. Samtidig bruker professorene en relativt høy andel av sin arbeidstid til FoU. Hvis institusjonene må spare, og alle insentivene finansieringssystemet i primært er koblet til undervisning, er det en fare for at forskning blir salderingspost. Dette står i kontrast til prinsippet om at undervisningen ved norske høyere utdanningsinstitusjoner skal være forskningsbasert. Det blir interessant å følge med på hvordan universitetene og høgskolene håndterer finansielle utfordringer fremover med tanke på personalsammensetningen og personalets kompetanse.

Referanser:

[1] Universitets- og høyskoleforskriften av 01.08.2024, kapittel 3.

[2] Til å begynne med lå ansvaret for organiseringen av opprykksordningen hos UHR og fakultetsmøtene, men fra 2010 overtok institusjonene selv ansvaret for å forvalte opprykksordningen. I forskriften om undervisnings- og forskningsstillinger, rekrutteringsstillinger og innstegsstillinger, som gjelder fra 1. august 2024, reguleres «opprykk på grunnlag av vitenskapelig eller kunstnerisk kompetanse i undervisnings- og forskningsstillinger».