Innovasjon i Oslo, København og Maastricht

Oslo-manualen fra OECD beskriver hvordan innovasjon kan defineres og forstås med sikte på å innhente empiriske data om innovasjon. Den ligger blant annet til grunn for den store europeiske spørreskjemaundersøkelsen Community Innovation Survey (CIS) - i Norge kjent som innovasjonsundersøkelsen og gjennomført hvert andre år av SSB - samt en rekke undersøkelser over samme lest verden over.  

Innovasjon i alle sektorer 

I sin siste utgave fra 2018 inkluderer Oslomanualen et kapittel som gir en generell definisjon av innovasjon. Dette åpner opp for å videreutvikle datainnhentingen om innovasjon fra kun å dekke innovasjon i næringslivet, slik tidligere utgaver har beskrevet, til også å kunne dekke andre sektorer. Spesielt har data om innovasjon i offentlig sektor vært etterspurt. Det er nå gjennomført en rekke undersøkelser av offentlig sektor som gir interessant innsikt i innovasjonsarbeidet i sektoren – av mange ansett som en litt tung og lite nyskapende del av økonomien. Resultatene fra slike undersøkelser, også presentert i Indikatorrapporten, viser at innovasjon er noe som finner sted også i denne sektoren, tilsynelatende i minst like stor utstrekning som i næringslivet. Det er riktignok tolkningsrom når det gjelder sammenlignbarheten av tallene på tvers av sektorer, men datamaterialet gir i hvert fall et godt utgangspunkt for å studere et fenomen det har vært lite kunnskap om. Danske forskere har vært aktive i arbeidet og lansert sin egen versjon av Oslomanualen rettet mot offentlig sektor. Den har fått det klingende navnet Københavnmanualen, derav overskriften på denne artikkelen. Dette er imidlertid ikke en OECD-manual som regulerer de internasjonale datainnsamlingene med den autoritet det gir. Den kan likevel fungere som en nyttig standard for videreutvikling av empirien på feltet. 

Også Maastricht i Nederland vil være med som "manual-by". Der har en gruppe forskere med finansiering fra EUs Horisont 2020-program utarbeidet en manual for måling av miljøvennlig innovasjon: Maastricht Manual on Measuring Eco-Innovation for a Green Economy. Heller ikke dette er en offisiell OECD-manual, men den tar utgangspunkt i og videreutvikler metoder og definisjoner fra Oslo-manualen på et spesifikt område, nemlig miljøvern/bærekraft. 

Er innovasjon alltid bra? 

Hvorfor er det nødvendig med et slikt supplement til Oslo-manualen? Er ikke en innovasjon en bra ting uansett, enten det er økonomisk vekst, løsning av ulike utfordringer, eller bærekraft? Dette er en tematikk som har vært mye diskutert gjennom Oslomanualens tilblivelse og revisjoner. Ideelt sett tenker vi at innovasjon er noe som er bra; det fornyer og forbedrer. Det er imidlertid ikke sikkert at alle, og alle formål, er tjent i like stor grad av ulike innovasjoner. Noen vil kunne tjene, mens andre vil kunne tape. Eksempelvis vil en bedrift i hvert fall for en periode kunne tjene på et produkt som over tid viser seg å bli en belastning for miljøet – plantevernmidler som DDT er et hendig eksempel blant svært mange. Faktum er vel at de fleste miljøproblemer vi står overfor er en slags konsekvens av innovasjoner som har fått andre og mer langtrekkende virkninger enn dem vi i sin tid overskuet ved lanseringen. Slik sett er innovasjonsaktiviteter, og for den del virksomheten i akademia og andre kunnskapsprodusenter, del av miljøutfordringene på en måte det først i senere år har gått opp for oss er tilfelle. 

Normative elementer i målingene 

Hva betyr dette for de statistiske manualene? Innovasjonsbegrepet i Oslomanualen har vært kritisert for å være for lite normativt i retning av å stille krav om at innovasjonene skal ha en positiv effekt – slik de fleste kanskje tenker om innovasjon som noe positivt. Dette er eksplisitt drøftet i den nyeste utgaven hvor det understrekes at innovasjon kan ha både positive og negative virkninger – for ulike aktører, på ulike steder, for ulike formål, og over tid. På det tidspunkt man innhenter data vil dette som regel være ukjent, eller i beste fall bare delvis kjent.  

Oslomanualen gjør et tydelig skille mellom innovasjonsaktiviteter, altså innsatssiden, og resultatsiden, altså innovasjoner som faktisk er realisert. For innsatssiden er det slik at det kun er intensjonene ved innsatsen vi kjenner. Det er det som styrer hvordan vi finner fram til aktivitet som sikter mot å oppnå innovasjon. Om det faktisk går slik intensjonene sier er et empirisk spørsmål. Det gjelder også spørsmålet om innovasjonene har gunstige miljømessige sider, og svaret på det ligger i fremtiden og avhenger av en rekke forhold i tillegg til innovasjonsaktivitetene i seg selv. 

På resultatsiden er usikkerheten fortsatt betydelig, men reduseres ved at man innhenter informasjon om innovasjoner som er realisert. Her vil tidsprofilen for anvendelse og spredning være av stor betydning for utfallet og den endelige vurderingen, og det sier seg selv at det er svært krevende å fange opp alle effekter – positive som negative. Det er som kjent en rekke gode ideer som har vist seg å ikke være så gode som vi trodde – faktisk veldig dårlige i mange tilfeller. 

Hvor kommer så Maastricht inn? Dette er et arbeid som tar inn over seg de betydelige tilleggsutfordringer som følger med å legge slike normative føringer på innovasjonsbegrepet. Den bygger på de generelle definisjoner og metoder fra Oslomanualen og modifiserer disse for å fange opp aktiviteter og resultater som enten sikter mot, som en intensjon, eller faktisk fører til, øko-innovasjon og omstilling til en grønnere økonomi. Det er et verdifullt arbeid som bygger på god innsikt i både innovasjonsprosesser og bærekraftsutfordringer. Selv om det ikke er mulig å fange alle effekter er det nyttig å identifisere intensjoner og aktiviteter som sikter mot bærekraftige (øko-) innovasjoner, aktiviteter som kan knyttes til ulike sektorer, næringer og institusjoner. Det er også inkludert en rekke forhold som hindrer eller fremmer bærekraftig innovasjon – informasjon som kan være nyttig for utvikling av politikk.  

Dette tilskuddet til empiri om innovasjoner der det tilføres normative føringer for hvilke innovasjoner vi ønsker å studere vil sannsynligvis ikke være det siste vi ser av den slags, og det må anses som verdifulle tilskudd. Så gjenstår det å se i hvilken grad slike "uautoriserte" manualer faktisk kan bidra til koordinert og komparativ datainnhenting på tvers av landegrensene. Det kan dessuten medføre at erfaring fra slik eksperimentell metode over tid kan bringes inn i de toneangivende fora, som OECD.